Skogsløpet 2006

”Best ever”, hva er det? Det kan da umulig være en håndfull 6 x 50 millimeter titanskruer, som sammen med 2 stk 150 millimeter lange lasker i samme materiale, holder de tre nederste ryggvirvlene på plass i en gammel slask.

Eieren av dette skrøpelige skjelettet ønsket så inderlig å delta på årets Skogsløp med nyrestaurert BMW R5 fra 1936, men grunnet fersk montering av isenkrammet, tvang valget av lavstatus lettvekter fra Tsjekkia seg fram. Status eller ei, CZ 125 Sport fra 1963, fraktet med glans nødvendig og unødvendig utstyr for en helgs camping pluss eier, de laaange milene til Mjøsas mjuke landskap. Med nedjusterte forventninger og hjelm som bare lot de godlynte låtene slippe gjennom, ble dette faktisk en av de bedre turene nedover dalen. Å bli forbikjørt av stressede medtrafikanter, bekymret minimalt. Min tur var sannsynlig bedre enn deres. Det var jo bare torsdag, så det skulle vel være mulig å nå Starum innen fredag.

Nå har det seg slik at en av de håpefulle små i årenes løp er blitt stor, og installert i Stange. Der holder han til med kone, barn, katt, biler, motorsykler og modellfly. En velbrukt BMW R61 fra 1938 med tvilsom oppvekst, mellomlagring (i en elv ved Koppang), og utseende skulle være hans bidrag til årets Skogsløp. (Ja, det er den stygge gule med sort Kinesisk sidevogn.) Denne var lastet til langt over vektgrensen med tenkelig og utenkelig utrustning. Om noen har sett en UFO lignende gjenstand i området Hedemarken - Toten fredag formiddag 30. juni, så var det bare en farfar på tur med 2 av barnebarna. Ikke til seters for å gjøre seg feit, men til Starum for å håve inn premier.

Når tiltro til egen orientering er større enn kjentfolks merking av vei, kan en bare takke seg selv om en havner ut i vegarbeidsområdet, som bare på nippet er kjørbar for denne type ekvipasje. Ikke misforstå, turen var fin den, med innlagte is-, tisse- og shoppingpauser. Den voksne dama i en av Gjøviks gater skjønte poenget hun, der hun spontant ga uttrykk for at dette måtte da være en koselig måte fylle en generasjons kløft på. Behagelig var det også å rulle inn på området hvor vi ble møtt med en portal vi ikke har sett maken til siden målpassering på Isle of Man. Rundt denne ”toten-pælen” svinset det med hjelpsomme mennesker i røde T-skjorter som velvillig tok i mot langveisfarende. Viktig infrastruktur som teltplass, doer og dusjer, ble behørig påvist. Vi tilegnet oss og Totens beste tomt! Så begynte etablering av basecamp. Nå skulle dama fra Gjøvik ha vært her. Idyllen var ikke helt i henhold til læreboka om samhold og gjensidig respekt, der farfar krabbet rundt med vond rygg i forsøk på å få gjenstridige teltplugger på plass i steinet jord. De søte små var mest interessert i å se hvor stort areal som gikk med om all bagasje ble spredt utover.

Nå tar det ikke all verdens tid å få disse tekstilhusene til å stå ved egen hjelp i godt vær, og alt bedret seg med pargaset under tak. Den siste bit av manglende harmoni kom på plass etter en svalende tur til den lokale kjøpmann, som fikk ekstra omsetning av is, brus og øl. Nyttige ting som brød, smør og pålegg ble også med tilbake til basen. Her lot vi bare tiden gå mens folk og sykler dukket opp. Etter hvert kom også gamlingens CZ putrende til dekket bord. Overraskende mange kom med kjøretøy på kjøretøy, og hyret seg inn under tak. Jo da, det kom hjulkjørende teltfolk også. Vi fikk trøndere på den ene siden, og ligaen fra Hamar, Elverum og Våler på andre. Erik Ø. hadde med detaljert hilsen fra sin kamerat Laris, som prioriterte rævkrok-konkurranse på Berkåk denne helgen. Han om det.

Mange godt kjente, på nikket kjente, sett dem før kjente og noen ukjente, dukket opp. Hvor mange som var førstegangsdeltakende skulle vært snodig å vite. Har vi et rekrutterings problem? Ved daggry lørdag var drøye 150 sykler på plass. Dette må sies å være et imponerende antall, sett i lyset av at forrige års arrangement sto i fare for å bli avlyst grunnet manglende interesse. Disse totenske rødskjorter har sannelig gjort en fremragende markedsjobb.

Lørdag er løpsdag. Å legge en rute i hjertet av Norges flotteste kulturlandskap med veier på kryss og tvers må være en fornøyelse. Det eneste problemet må være å begrense seg. Luksusproblem! Løypemerking i dette virvar av veier var utført på en fenomenal måte. Det burde være umulig å kjøre seg bort. Undertegnede klarte det! Om dette var en av Skogsløpets lengste løyper, var hver meter en nytelse. Postene var også lagt til gode og vettuge områder.

Å lage konkurranser som blir rettferdig for alle, uansett bakkgrunn og alder, er ikke enkelt. Oppgave som går på lokale forhold, hvor kanskje svarene finnes i utlevert materiell, er greit. Spørsmål om poteter på Toten, med enkel poengberegning er ideelt. Når syvåringen skal konkurrere med voksne på utspekulert sykkel, identifisere fireventilstopper fra 1920 tallet eller Puch hjul med integrert clutch, blir dette rått parti. En prøvelse er det også for arrangører og deltakere når retting av oppgavene tar tid. Her må det være anledning for bedring.

Så vidt vites kom alle i mål på en eller annen måte. Glimrende middag fortært, diplomer utlevert, masse premier fordelt, før deltakerne flokket seg i større og mindre sammenslutninger på dette store området. Det er kanskje problemet med så romslig plass. Hvordan er vi forresten til å innlemme nykommerne i våre klikker, der vi ”etablerte” sitter og erindrer om ting som har hendt før?

Gode dager slutter fort, noen tøyde den inn i neste. Rasjonelt kan det ikke sies å være, når en velger å kokkelere søndagsfrokost selv. Denne kunne kjøpes langt rimeligere. Men nå er det slik at det at ofte sitter flere minner tilbake etter primus-skapt egg og bacon, enn en hotellmeny. Ikke noe feil med heimen, men oppbrudd og hjemtur er nedtur. Det må innrømmes at undertegnede valgte plass for sin CZ ved siden av god gammel NSU på Arnts pickup hjemover. Vi har forresten vært på tur før. Poden, med sine slitne og fornøyde spirer valgte Skreia og Minnesund til Stange.

Om dette var det beste Skogsløp noensinne? Det finnes heldigvis ingen målemetode for dette. At arrangørene har gjort en fremragende jobb er det ingen tvil om. At de til de grader får hjelp av vær og naturgitte forhold er nesten for godt til å være sant. Vi takker for arrangementet og gleder oss allerede til neste år!

Hilsen Vetle(7), Marianne(11), Rune(36), CZ(43), BMW(68) og Arve(???).

HJEM