Bestefartrippen
2001.
Det ble tripp i år også, dessverre uten en av bestefedrene, som måtte holde seg hjemme og
passe plassen sin i helsekøen. Han ble verdig erstattet av en uten bestefarstaus. Hvem
dro så, og hvor?
Vi er Stein Tronsli og Arve Hoel, begge fra Alvdal. Stein med
sin Honda Magna (94), og Arve med BMW R100RS (78). Syklene ble bevisst valgt p.g.a. at
kjent teknikk med forgasser, og gnist som blir laget på gammelmåten ved hjelp av
stifter, føles tryggere når en ferdes langt unna merkeforhandlere.
Vel pakket på gammel
teknologi la vi lørdag den 11. august i veg for å nå fergen fra Västervik i Sverige,
til Ventspils i Latvia. Nå skulle ikke fergen gå før kl. 19:00 neste dag, men disse
åtti milene skulle selvfølgelig nytes på beste måte uten stress og mas. Riksveg 3
nedover Østerdalen øker ikke hjerterytmen for dem som har kjørt den før. Derimot ga
stoppen på Elgstua ved Elverum liv i gamle ryttere.
Der var to absolutt kjørbare damer på hver
sin R-sykkel i tvil om vegen til Vålerbanen. Den vegen skulle også vi, så det var en
selvfølge at vår ekspertise ble stillet til rådighet. Høye i hekken som de var, i
forhold til våre tilårskomne, gikk milene til Braskereidfoss fort unna, hvor de takket
for hjelpen og vinket oss videre. Gode gjerninger gir velvære, så resten av dagens
etappe, via Kongsvinger, Arvika, Karlstad, Örebro og til Söderköping gikk med høy
tilfredshetsfaktor. Etter å ha sjekket både campingplass og vandrerheim, som begge
stengte tidligere på kvelden, tok vi inn på Granskogens Hotell & Konferens, hvor
dagens belønning, en liten skvett i et glass, ble inntatt på terrassen.
Grunnet høy effektivitet første dag ble denne
søndags timeplan romslig. Oppmøte til fergen vår var ikke før kl. 17:30,
og stedet knappe ti mil unna, så det var avslappet kjøring sørover E22 mot Västervik.
Her oppdaget vi at det har sine sider å komme innpå foranliggende kjøretøyer med
motorsykler som til forveksling ligner de som stedets politi bruker.
Vel framme overlot vi ansvaret
for sykler og utstyr noen timer til betjeningen på en bensinstasjon. Vi ruslet rundt i
byen, tok en hyggelig båttur i svensk skjærgård, før vi i god tid bega oss ut til
fergekaien, der vi byttet 1900,- SEK mot billetter for 2 sykler med førere.
Fergen, eller rettere, ropax-fartøyet M/S
Mermaid (Sjøjomfruen) var i motsetning til oss forsinket, så her ble det ytterligere tid
til overs. Imidlertid førte ventingen til noe givende.
Vi kom i kontakt med noen interessante medreisende. Først en svensk toller som,
ansatt i et engelsk konsulentfirma, hadde forsøkt å modernisere de baltiske staters
tollvesen i tre år, uten hell. Deretter ekteparet Synnes, og Arne som mannen het, hadde
tittel som Minister Counsellor ved
den norske ambassade i Riga. Disse ga oss en mengde nyttig informasjon og veiledning om
det å ferdes i Balticum. Bl.a. anbefalte de oss ikke innreise i den russiske staten
Kaliningrad, som etter deres mening hadde lite å by på. De beskrev folks væremåte som
til tider kan være annerledes enn vår, sosiale forskjeller, erfaring med spesielt
latvisk trafikkpoliti, som uten skrupler ilegger forenklet forelegg for overtredelse av
fart. Så forenklet at de ikke engang gir kvittering på de 10 LAT (ca 140 NOK) som
forlanges kontant. Rasjonelt! Til sist, ikke minst, hvilke severdigheter vi måtte
få med oss. Dessverre så rakk vår tid ikke til, men kanskje kommer vi tilbake?
Tiden går fort i
godt selskap, så selv om vi var to timer etter planen så vi ingen grunn til å sutre.
Enda mindre sutregrunn ble det da vi vel om bord i båten fikk den ene positive
overraskelsen etter den andre. Først, en kald boks øl sammen med lugarnøklene, videre
stor lugar med utsikt utover havet, flott badstue rett over gangen, kjempegod mat med
gratis voksendrikke så mye du orker, og ikke minst, en liter god fransk vare i taxfree
for 68.- svenske kroner. De var ikke spesielt misfornøyde guttene som avsluttet dagen i
maritim sauna med fransk smak i munnen, spente som de var på morgendagen.
Skuter fra 1972
kan sine ting, så selv om avgangen ikke stemte med tidtabellen var ankomsten som avtalt.
Med solid frokost innabords rullet vi omtrent klokken 8 ned på latvisk kai, bak 6 7
biler. Vi hadde tenkt å stikke innom tollkontoret som snarest, hvilket for øvrig var et
provisorisk telt, for å fortelle at her kom nordmenn på besøk. Den snarturen tok en og
en halv time. Alt skal sjekkes, passet granskes, og nåde den som ikke har originalt
vognkort samt grønt forsikringskort. At Honda motorsykler kan ha lakk som
endrer seg ved lys og synsvinkler ga visse problemer ved fargeangivelsen. At BMW R100RS
kunne være fra 1978, var heller ikke greit å forstå. Alt ble greit etter prøvesitting.
Ventspils, som byen heter, er også etter at
russerne dro en havneby av betydning med bl.a. utskiping av olje. Her er foruten
rørledning også jernbane som transporterer oljeprodukter fra russiske utvinningsfelt.
Det påstås at det alltid mangler minst to tankvogner når togene når fram til havnen.
"Pils", går ofte igjen i stedsnavn
både her og i andre land, og betyr rett og slett slott. Plzen i Tsjekkia er vel stedet
som har gitt navnet til vårt favorittøl. Nå var ikke vi kommet hit for å studere
verken øl eller olje, derfor begynte vi å lete opp veien sørover langs kysten mot
Litauen. I følge kartet skulle dette være en av de større veger ut fra byen, men noen
form for skilting fant vi ikke. Det endte med at vi kontaktet to ungdommer i en sliten bil
ved en bensinstasjon. Disse skjønte fort hva vi ville, og forklarte så godt de kunne.
På latvisk. Fort skjønte de at vi ikke skjønte, så de la om taktikken. De gjentok
ordet kortesje, kortesje til vi omsider forsto at det bare var å henge på,
så skulle de vise vei. Etter kort tid takket vi pent for
hjelpen, og ble overlatt til oss selv på vei 111 mot Liepaja, A11 til Palanga og til sist
A13 til dagens mål, Klaipeda. Vel, helt for oss selv var vi da ikke. Regnet som bare var
lett yr da vi forlot Ventspils, økte i styrke og nådde sitt høydepunkt på de
kilometerne av veien som var uten fast dekke. Under asfalten, som altså var fjernet, var
en fin rødbrun sand som blandet med vann blir en gjørme som klistrer seg til det meste.
Når en så møter tømmerlass på bil og henger av russisk fabrikat, skvulpende i samme
vaskebrett, er en garantert full klining. Heldigvis fortsatte regnet etter at vi kom oss
ut av marerittet. Dette sammen med dammene i det ujevne veidekket, vasket effektivt bort
dritten, slik at det var noen noenlunde rene, men bløte fyrer som svingte inn på
parkeringsplassen til Viesbutis Parkas Hotel i Klaipeda.
At noen har gjort det før i krevende
situasjoner er så, men vi hadde aldri, slik som nå, bremset for storken, der den krysset
vår vei i lav høyde.
Bena var knapt satt i
bakken før hotellets vertinne sto på trappen og lurte på, ved hjelp av miner og
håndbevegelser, om vi var interessert i å komme under tak. Selvfølgelig var vi det, så
rett etter sto vi i en av syv alarm- og videoovervåkede garasjer og losset av syklene.
Den blide og hyggelige resepsjonsdama viste oss
rommet vi skulle ha, og dette sto så visst ikke tilbake for noen av de hotellrom vi
tidligere har sett.
Med middag i magen, syklene innlåst,
kjøreutstyret til tørk, baren besøkt, og sinnet bitte litt fuktet av taxfree, kom Ole
Blund hurtig på visitt.
Neste morgens frokost var overraskende lik den
vi kjenner hjemmefra. Til og med noe så særnorsk (trodde vi) som skjørost og rømme var
å finne. (For de som ikke vet det, så er dette en gammel tradisjonsrett med rotfeste i
Rørosdistriktet.) Om maten var kjent, så var ikke prisen det. 150,- lithauiske lita
uroer ingen selv om det ganges med 2,25 for å få det i norske kroner. Dette
for begge.
Dagens plan var å utforske
naturfenomenet Neringa, en nesten 100 km lang sandtange som strekker seg fra Klaipeda i
Litauen til Zelenogradsk i Kaliningrad, 3 km på det bredeste og 52 meter høy. Fergen
over til disse sanddynene fant vi greit, men prisen overrasket oss. Seksten lita (ca 36.-
Nkr) for noen meter transport sto ikke i stil med tidligere erfaringer. Det var med nød
og neppe vi hadde kontanter nok. Etter noen kilometer var det stopp, det kostet penger å
besøke naturreservatet! Blakke som vi var på lokal valuta, bød vi både på norske og
svenske kroner, samt tyske mark uten at mannen ville ha noe av det. Han ristet på hodet
og vinket oss gjennom bommen med et smil. Kjekk kar!
Med Den baltiske sjø til høyre og Kurshskiy bukta til
venstre, balanserte vi våre sykler sørover dette tilfellet av natur. Det er imponerende
hva 52 meter med sand kan lage av landskap. Etter drøye 50 kilometer i dette eksotiske
terreng med bl.a. villsvin boende langs veien, kom vi fram til den kaliningradske grense.
I følge tidligere råd forsøkte vi ikke å
slippe inn i denne russiske raritet av en provins som etter kollapsen av Sovjet Unionen i
1991 ble avskåret fra resten av Russland. Ei heller hadde vi visum, selv om dette nok
kunne la seg ordne med å kontakte våre ambassade venner i Riga. Spesielt interessant
virket det heller ikke, for i følge skiltingen ved tollstasjonen er dette stedet hvor det
meste er forbudt. Dette kunne to tyske ektepar vi traff senere bekrefte. De hadde vært
på besøk hos kjente i hovedstaden, og pr tråsykkel tatt seg via Neringa til Litauen.
Hovedstaden heter i dag, som landet, Kaliningrad. Den ble grunnlagt av prøysserne i 1255,
og het fram til 1945 Königsberg.
Etter å ha brutt fotoforbudet og
tatt bilde av hverandre ved denne ødslige grense, snudde vi 180 grader og satte kursen
mot Klaipeda. Det vil si, vi tok oss noe bedre tid på tilbaketuren, slik at byene Nida og
Juodkrante fikk skandinavisk besøk den dagen. Disse romantiske og ordentlige stedene kan
vi trygt anbefale. Her fant vi kjente og kjære saker som små serveringssteder,
frisørsalonger, minibanker, butikker med og uten suvenirer, pene parkanlegg og tyske
bussturister.
Under Sovjettiden med
undertrykkelsen av det meste, var det populært å dandere naturlig skapte gjenstander,
gjerne røtter eller andre vekster, som satiriske uttrykk. Disse skulpturer er nå samlet
i et parkanlegg ikke langt fra Klaipeda og skal være verdt et besøk. Vi kjørte
dessverre forbi.
Fergen Zalgiris fraktet oss de få
meterne tilbake til fastlandet. Det viste seg at billetten vi hadde løst tidligere var
tur retur, derfor prisen.
Motorveien A1 østover mot Vilnius fant vi
etter litt plunder. Steder der største naturattraksjonen er et fossefall på 2 meter, gir ikke naturlige formasjoner å
orientere seg etter. Veien var bra den, perfekt dekke, 4 felt med bred gressrabatt og lite
trafikk. Dette innbød tidvis til hastigheter som kvalifiserer til dobbelt
førerkortbeslag her hjemme.
Med sotfrie motorer og 100 nye kvikke kilometer
på tellerne, tok vi ved stedet Paprodziai av A12 nordøst mot byen iauliai, hvor vi
endte dagens ferd. Senter for det
nordvestlige Litauen, lite å se for turister. Attraksjonen deres er noen åser, ca en
mils vei nordøst for byen. Disse er dekket med tusenvis av store og små kors, og er et
sted hvor pilgrimer har fartet i årtusener. Russerne forsøkte flere ganger å slette
dette monumentet, men kom til kort med sine bulldosere.
Etter råd hentet på en Statoil stasjon,
sjekket vi inn på Hotell Aronija, hvor syklene fikk trang, men trygg
overnatting i avlåst hage. Vi derimot fikk tildelt rom med kranglete lås i husets andre
etasje. Værelse med mer sjarm enn stil, perfekt for klientene.
Etter middagen, som ble servert
av samme kar som booket oss inn, besøkte vi husets bar i underetasjen. Kombinert
resepsjonist og kelner viste seg også å være barkeeper med praktisk sans. Den ikke
ubetydelige liggeren på whiskyflasken ble sjenerøst fordelt, i stedet for å bli satt
bort.
Rett som vi satt der og hygget oss, ble vi
tilsnakket av barens eneste kvinnelige gjest, på norsk! Den sanselige dama het nemlig
Daiva Juliap, gift Pettersen og bosatt i Bodø. Hyggelig avslutning på en innholdsrik
dag.
Da det lystnet neste morgen, var det mørkt.
Det hjalp ikke hvor mange lysbrytere vår vert forsøkte, strømmen var borte. Omsider kom
energien tilbake, og etter å ha inntatt vår mest "fargerike" frokost noensinne
og overrasket en fyr som lå på alle fire og speilet seg i Hondaens motordeksel, satte vi
kurs for Latvias hovedstad Riga.
Dit går veien i lange rette
strekninger, vekselvis gjennom enorme skoger og kulturlandskap. Landsbygda preges av
store, tilsynelatende dårlig utnyttede, jorder med en og annen ku i tjor. Vi observerte
bønder syklende mellom kyrne med mjølkebøtta dinglende på styret. Det virker også
ufattelig på oss at folk og dyr kan overleve vinterkulde ned mot minus 25 grader i noen
av de vånings- og driftsbygninger vi passerte.
Ufattelig er det også at pass og vognkort må
vises fire ganger for å passere en grense. Det måtte vi nemelig før Latvia tok imot
oss, enda det bare var to dager siden vi sist var i dette landet. Dette kunne de se på
sitt dataanlegg. Trafikkpolitiets tilstedeværelse på alle tenkelige og utenkelige steder
fikk oss til å holde speedometernålen på riktig side av fartsgrensen. Men det var
nettopp en motorsykkelpolitimann, i ferd med å ilegge et forenklet forelegg til en
uheldig bilist, som hjalp oss å finne ambassaden. Det vil si, det var en kollega av ham,
som mente det var enklere å vise oss veg enn å tegne kart. Så hvis det er noen som har
observert frekk kjøring 15. august 2001 i Riga, av en
400 ccm uniformert Yamaha, så en 750 ccm Honda og til sist en 1000 ccm BMW, så
var det bare to alvdøler på veg til Den Norske Ambassade for å levere en lånt bok.
Ambassaden ligger så midt i byen som en kan
komme, dvs i gamlebyen som ble bygget før russerne kom og bygget ny by rundt, så vi
hadde lang vei ut. Det eneste vi visste var at vår veg var nordøst, klokken var midt på
dagen og solen oppe, så hvis vi kjørte med solen bakenfor høyre skulder, skulle
retningen være sånn cirka. Selv om vi stoppet noen ganger for å søke lokal hjelp,
fungerte knepet bra. Det var forresten under en slik stans en pen eldre dame stoppet opp,
la hodet på skakke, så i vår retning og utbrøt: Beautiful, beautiful, very
beautiful
.
.bikes!
Pene eller ikke, veien nordover langs Riga
bukta bød ikke på dramatikk av noen art. Selv grensepasseringen gikk unna på rekordtid.
Andre hadde større problem. To trailere og en stor sort Mercedes med alvorlige menn hadde
politiet sperret inne ved hjelp av tre pansrede kjøretøy. Om de 5 6 bilene vi
møtte noe senere, med blålys og full musikk hadde noe med disse å gjøre, skulle vært
moro og vite. Uansett, det verste som hendte oss var at Hondaen nesten gikk tørr før vi
nådde en bensinstasjon med kortleser.
Byen vi kom frem til, Pärnu, er med sine
lysmalte, godt vedlikeholdte hus en av Estlands mest sjarmerende, der den ligger lunt til
i sin egen lille bukt, helt nord i Rigabukta. Den er også kjent for sin gjørme. Helt
siden langt nedpå attenhundretallet har folk frivillig dratt hit for å rulle seg i den.
Terapi kaller de det.
Gjørmebad var vi ferdige med,
det fikk vi helt gratis første dag, vi trengte heller tak over hodet. Første hotell vi
fant var fullt av bussturister, men de anbefalte oss et nytt motell litt i utkanten av
byen. Her var ikke den originale bebyggelse like velholdt som i sentrum. Denne ga en
voldsom kontrast, der den sto på den ene siden av gaten, med gammel stolthet skjult under
rusten bølgeblikk. På andre siden, helt ny, rasjonell bebyggelse, uten stolthet.
Kontraster, det er forresten betegnende for hele det baltiske område, enorme kontraster.
Store luksusbiler, mot gammel Moskvitch, nye Statoilstasjoner med alle fasiliteter, mot
enkle rustne bensinpumper, flotte damer,
.osv.
Rom fikk vi på Reldor
Motell, trygt og godt med videoovervåking rund baut, og syklene parkert nesten inne
i døgnåpen resepsjon. Derfor var vi godt rustet neste dag for de 13 milene til Paldiski,
der det i følge våre internettopplysninger skulle gå en ferge til Kapellskär i Sverige
klokken 19:00.
God tid tok vi oss. Stoppet for å se på en
nedbrent vegkro, åt is ved en kombinert bensinstasjon og forretning, slo av en
motorsykkelprat med en eldre tysker på torget i Keila, før vi ble snakket til av en
vestlending. Han fortalte at med fjorten dager jobb og fjorten dager fri fra fergen mellom
Bergen og Newcastle, fikk han mest ut av hyren med å bo her borte med sin estlandske kone
og felles barn. Rimelig å tro det. Vi ble fortalt at 4000 lokale kroner, tilsvarende vel
2000 norske, var bra månedslønn.
Byen Paldiski, var stengt frem
til 1995. Det vil si, ingen sivile fikk komme eller dra, men den var bra utrustet med
bl.a. jernbaneforbindelse til Russland. Paldiski var byen mot Østersjøen hvor
kommunistene hadde sin ubåtskole. Vi kjørte litt rundt og fikk se tomme boligblokker på
rekke og rad, og ikke minst Pentagon, selve
ubåtskolen. Nå et stort tomt skall. Ikke vanskelig å se for seg offiserene der de satt
i de enorme salongene med panoramautsikt over Østersjøen, og visste de rådde over
våpen som lett kunne utslette hele Skandinavia. Her var flere atomreaktorer, og fortsatt
er det bygninger som er sperret grunnet strålingsfare. På det meste bodde det over 15000
her, nå er kun få innbyggere tilbake. Hvis en bruker sjøveien til eller fra Paldiski,
noe som er naturlig for oss skandinaver, kan en ved innseilingen litt nord for byen se
store porter i kalksteinsklippene. Dette er ikke potetlager.
Mye var igjen av dagen, så i stedet for å
ergre oss over at russerne ikke ryddet etter seg da de dro, dro vi på oppdagelsesferd i
nærområdet. Terrenget er småkupert, og kulturlandskapet ligger idyllisk mellom frodige
skoger og lauvholt. Her var snobbete golfbaner og staselige småkirker, men mest
nysgjerrige ble vi på et hjemmelaget skilt ved et tråkk som førte mot stranden.
I enden av denne, rett ved fjæresteinene, fant vi en teltleir hvor et titals barn i 10
16 års alderen hadde seilercamp. Dette var det lederen deres, en sympatisk kar i
tjueårene, som forklarte oss på glimrende engelsk. Barna var forøvrig veldig reservert
overfor oss skumle inntrengere på enorme sykler.
Etter en stund kom en av de større jentene
sjenert bort til oss, og spurte om vi var sultne? Også hun på glitrende engelsk. De
ville bli svært beæret om vi takket ja. Nå er vi begge godt utrustet med matvett, så
overtalelsen tok ikke lang tid. Dermed ble det ryddet plass ved markblomstpyntet langbord
i matteltet, hvor vi ble servert ypperlig gryterett med ris. Og det var med utilslørt
stolthet de stakk til oss hver vår is til dessert. Hvordan de oppbevarte den, langt fra
volt og ampere, vites ikke. Som vederlag måtte vi fortelle om oss
selv, syklene våre, hvor vi kom fra, hvor vi hadde tenkt oss, tidligere turer, om vi
skulle på tur neste år, osv. Spørsmålene kom raskere enn svarene. Lite ante nok de,
der de fulgte etter bortover sandvollene, hva de hadde gitt oss, med sin iver og ekthet.
Vi rakk en tur innom Paldiski jernbanestasjon, før vi dro mot
fergekaien. Et tidligere praktbygg som hadde både kiosk, restaurant og offentlig toalett.
Nærmest en ruin av et kompleks, som ord ikke kan beskrive.
Absolutt først i køen var vi, da
billettkontoret for fergen åpnet. Hva hjalp det, det var ikke bare å komme å tro at
båten hadde plass, uten forhåndsreservering. Vi fikk vente og se! Hvilke andre valg
hadde vi? Etter to timer ordnet det seg. Med tomannslugar attpå til.
Disse statene gjør noe med en, sa fru Synnes, mens vi ventet på
fergen i Västervik. De gjør det, for her møter vi mennesker som gjerne overtar våre
kriser i helse-, skole-, sosial-, ja alle våre krisevesen. De vil kalle det luksus!
Svenske tullare er noen slappfisker i forhold til sine kollegaer i
øst. De enset oss knapt der vi rullet ned på kaien i Kapelskär fredag morgen.
Dagens program var svensk BMW treff i Orsa, der
vi hadde avtalt å møte sønn Rune med gubbens K100RS. To minneverdige opplevelser fikk
vi på vegen dit. Besøk på Sveriges Järnvägsmuseum i Gävle, og ikke
minst, sigøyneren som fikk bensinpumpen stoppet midt under fylling. Betjeningen som slo
av strømmen, og vi som var der, fikk en forestilling av de sjeldne.
Orsa fant vi, campingplassen likeså. Rune fant vi, og etter hvert noen andre
kjente BMWkjørere som hadde spredt seg utover den enorme plassen. Treffplass uten sjel!
Største opplevelsen hadde nok svensken, som syntes vi nordmenn sløste med oljepengene,
der vi flamberte bacon med siste skvett av fransk taxfree.
Vegen hjem, via Idre og Drevsjø, gikk som på skinner. Rune til Stange og vi til
Alvdal.
11. Alvdal
Elverum Kongsvinger Arvika (S) Karlstad Örebro
Norrköping Söderköping.
12. Söderköping
Västervik.
13.
Ventspils(LAT) - Liepaja Palanga(LT) - Klaipeda.
14. Klaipeda
Kaliningrad grense Nida (Neringa nationalpark) Klaipeda
iauliai.
15.
iauliai Riga(LAT)
Pärnu(EST)
16.
Pärnu Kernu Keila
Paldiski.
17. Kapelskär(S)
Gävle Falun Mora Orsa.
18. Orsa
Särna - Idre Drevsjø(N) Alvdal.