Grått som bare det lørdag morgen, men vi hadde andre ting å gjøre enn å ergre oss over været. Nærmest mulig den svenske østkyst skulle vi. Nesten 400 km sør- og østover via Brekken, Funäsdalen, Sveg og Ljusdal til en liten gård med ledig stuga i nærheten av Bollnäs. Stugan var noen rom i gårdens uthus, vegg i vegg med grisefjøset. Her fant vi oss godt til rette. Syklene likeså, trygt, tørt og godt på låven.
Vår husvert kunne ikke skjønne hvorfor to eldre nordmenn på motorsykler med stor iver stappet seg selv og bagasjen i vanntett forpakning for å trosse et formidabelt regnvær tidlig en søndag morgen. Selv om vi forklarte at fergebillettene fra Grisselhamn til Eckerö var bestilt og betalt, syntes han vi heller kunne bidra med å forberede låven til datterens bryllupsfest. Det gikk da vel flere ferger en annen dag? Luringer disse svenskene.
Været bedret seg det, Grisselhamn ble funnet tidligere enn beregnet, og overfarten fremskyndet med to timer. Smørgåsbord er egnet tidtrøyte for grådige utlendinger i svenskfinsk skjærgård. Alvdølen demonstrerte imponerende talent i buffébespisning, noe meldalingen bemerket, der han pløyde i seg pølser og medisterkaker. Gästegård Cristiansund ble funnet av mette karer i strålende vær, og dagen avsluttet med utforsking av øyas største by, Mariehamn. Så bra var været blitt at gamle karer kjørte rundt som ufornuftige tenåringer i olabukse og lave sko, i forsøket på å imponere ungjentene som svinset rundt på minimopeder. Bare kubikk er ikke nok!
Så lenge man vet har ålendingene pratet svensk og hatt en kultur lik den svenske. Åland tilhørte også det svenske riket fram til krigen 1808 – 1809 da Sverige ble tvunget til å avstå både Åland og Finland til Russland. På denne måte ble disse øyene en del av storfyrstedømmet Finland. I forvirringen som oppsto da det russiske tsardømmet kollapset i august 1917, forsøkte ålendingen å gjenforene seg med Sverige uten å lykkes. Finland erklærte seg som selvstendig republikk i desember samme år, men først i 1920 ga de Åland tilbud om et visst selvstyre. Dette godtok ikke ålendingen. Det endte med et kompromiss i 1921 som gikk ut på at Finland fikk suverenitet over disse øyene mot at de for all framtid garanterte den ålandske befolkning svensk språk og kultur utover det lokale selvstyresystem de tidligere ble lovet. Åland fikk sitt eget flagg i 1954.
Brokete historie, ei heller bare enkelt å komme seg videre fra disse sjarmerende øyene i en fart. Flere timer tråklet fergen seg gjennom komplisert farvann fra Långnäs til Galtby. Fortsatt ikke på fastlandet, så først etter noen kilometer snedige veier og korte fergestrekninger ble vi ønsket velkommen til det "Real Suomi".
Tiden var langt på dag, stedet litt sør for Åbo, og målet for neste dag var ferge til Tallinn, så grei overnatting sto høyt på ønskelisten. Helst litt unna Helsingfors, som huset VM i friidrett. Noen titalls kilometer før den finske hovedstad stoppet vi ved en rasteplass for å spørre om råd. På fergen fra Åland ble vi av kjentfolk forsikret om at i denne del av Finland snakket og forsto alle svensk. Dama i kiosken gjorde definitivt ikke det! Ei heller løste hjemmefostret engelsk problemet. Først etter teatralsk framstilling av sovende nordmann, smilte dama så begge tennene kom til syne. Åtte fingrer i været, ivrig pekende i retningen vi skulle, forsto vi at om kort tid var der muligheter til hvile. Nøyaktig i det kilometertelleren rundet 8 nye kilometer sto der på en bakketopp et skilt med, "Motel, open 09 - ". Dette så lovende ut. Ingen biler på parkeringsplassen, bare noen mobiltastende småjenter samlet rundt et bord. Derfor var vår overraskelse stor da mannen bak disken ristet på hodet og sa: "Sorry, no vacant". Så sto vi der da, rådville i bløte overtrekksdresser og lurte, hva nå? Jentene oppfattet situasjonen først, reiste seg fra bordet, smøg seg forbi oss, og nesten demonstrativt forlot de lokalet. Den siste dro utstudert ned smekken i sin ettersittende bukse og viste fram sin lille, ikkedekkende røde truse. Vi var ikke på motell, vi var på bordell!
Fyren bak disken var grei nok han, ringte et hotell hvor vi fikk ordnet rom. Riktignok 40 kilometer tilbake hvor vi kom fra, greit det, verre å takle det å ikke bli tilbudt de tjenester som etablissementet tross alt hadde å by på. Det var to karer utgått på dato som helt alene krøp under renvaskede dyner i hotell "Cumulus" i den finske byen Salo mandag 8. august 2005.
Om ikke oppe i skyene, som hotellnavnet skulle tilsi, reiste vi oss fra nederlaget neste dag. Spiste solid frokost før vi kjørte de 115 kilometerne til Helsingfors i glimrende vær. Helt uten rare tanker var nok ingen av oss i det vi passerte motellet som har åpent fra 9 - ?. (Om det skulle være av interesse så ligger stedet på en bakketopp ved E 18, høyre side når det gjenstår ca 75 km til den finske hovedstad.) På fergeleiet traff vi en gruppe finske motorsyklister som også skulle besøke Estland. Grei overfart, betydelig enklere å komme inn i disse landene nå enn tidligere erfart. Etter noen minutter på fast grunn var vi på leting etter hotell "Dzingel, Männiku tee 89, 11213 Tallinn, Estonia". Slike lokaliteter er ikke lett å finne på steder en ikke er kjent, så selv om vi visste det skulle være cirka 7 kilometer i sydlig retning, valgte vi en annen løsning. Lokale motorsklister er sjelden vare i disse landene, men utrolig nok sto der to unge gutter og hang på hver sin sykkel ved en bensinstasjon. Når deres fremmedspråk er russisk så sier det seg selv at gjensidig forståelse blir så som så. Derimot er det utrolig hva en papirlapp med en adresse på kan utrette. Med rare ord og veiving med armer fikk vi forståelse av at det bare var å henge på. Nå fikk trauste karer med jordnære sykler prøvd seg. Vi ble nemlig eskortert av gutter som bare slet ett hjul av gangen. Bakhjulet under akselerasjon og framhjulet under retardasjon. Tegngivning ved retningsendring er unødig heft. Fram kom vi, og solide håndtrykk ble utvekslet, før de skvatt ut i uryddig trafikk med sin spesielle kjørestil. Vi derimot ble henvist til parkeringsplass i hotellets bakgård, ikke ulik en luftegård i et fengsel med solid gjerde og vakt i et tårn. Ikke nok med det, syklene ble innlåst i solid garasje av tydelig russisk opprinnelse. Her virket det trygt å være.
Ikke vet vi hva denne store bygningen huset under sovjettiden, men det var tydeligvis gjennomført en omfattende og vellykket restaurering i senere tid. Bra standard både på rom spisested. En dag og to netter av våre liv la vi igjen her. Det vil si, dagen gikk stort sett med til å utforske Tallinn, denne byen med sin brokete historie, som til og med danskene har herjet med i perioden 1219 – 1346 under deres kong Waldemar II. Så var de en del av det "Hanseatic League" før de kapitulerte til svenskene i 1561 og til det som er blitt kalt "The Good Old Swedish Time" fram til 1710. Så var det den russiske tsarens tid fram til 1917, og senere under sovjetisk kontroll til deres fall først på nitten-nittitallet. Er det rart om utviklingen har gått litt i stå? I suset av dette historiske ragnarok spedde vi på med god mat og godt drikke i restauranten "Cathedral". Vi får håpe alle disse baltiske landene nå får den utvikling de fortjener med tilknytning til et forent Europa. Hva kan hver enkelt av oss bidra med?
Vårt bidrag var å dra sørover til den estlandske sommerbyen Pärnu, beliggende helt nord i Rigabukta. Her skulle vi lokalisere Fred Jürissoo og hans "Villa Freven". Stedet hadde adresse "Kooli 31". For å komme dit måtte vi kjøre gaten "Pikk" til endes. Parallellgaten het "Suur-Kuke". Lette adresser å huske.
Vi hadde sett for oss en enkel "B&B" uten den siste b-en, men hva fikk vi? Jo, nærmere 100 m2 nyoppusset leilighet med alle fasiliteter! Her var godt å være. Syklene fikk også herskapelig opphold i villaens hage. På dette gode stedet investerte vi ytterligere to dager og tre netter av vår tid. Dagene benyttet vi til kjøreturer rundt i dette landet som ikke er mer enn ca 200 km fra kyst til grense uansett hvilken retning en velger. For oss ukjente steder som Killingi-Nõmma, Viljadi, Türi og Lihula ble besøkt. Vi studerte det meste, mennesker, damer, butikker, kafeer, torghandel, kirker og nyproduserte Ladaer. Mekaniske innretninger som lokomotiv og rare biler er spesielt interessant for karer som kjører rundt med motorolje under neglene.
Langs ruten "Via Baltica", fra Helsingfors til Praha, er det i de senere år kommet mange serviceanlegg beregnet på turister. Det eksklusive oppleves helst utenfor disse veiene, og det er slettes ikke ubehagelig å bli oppfattet som noe spesielt der vi fartet rundt i grissgrendte strøk.
Pärnu har mange gode spise- og drikkesteder, flotte parkanlegg og en enorm badestrand. Siste kveld, lørdag, fikk vi med oss strandvolleyball, utendørs rockekonsert og fest i det lokale samfunnshuset, før vi avsluttet med en skarping i byens yachtklubb. Eller ble det to? Det faktum at dette stedet med sine vel 43 tusen innbyggere sliter med ett kvinneoverskudd på nærmere 5 tusen, lot vi ikke gå innpå oss. Slikt får andre ta seg av.
Juris Ramba, ildsjelen bak det årlige "The Round Kurland Rally", et løp for veteranmotorsykler i Latvia, anbefalte oss hotell "Skanste" i Riga, om vi trengte overnatting på de kanter. Ikke rare etappen dit, underkant av 200 km, men vi tok det med ro langs Rigabukta, og studerte det som var. Det mest interessante var vel alle veteranbiler vi møtte. Disse var deltakere i et større rally som med jamne mellomrom arrangeres forskjellige steder rundt om i verden.
Selv om vi hadde kart som viste hvor hotellet skulle være, fikk vi problemer med å finne det. Derfor kontaktet vi en kar som sto og fylte bensin på sin Moskvitch. Han var øyeblikkelig klar til å vise veg. Men det hjalp ikke hvor mange gater han kjørte, eller hvor mange ganger han stoppet, studerte kartet og snudde det i alle retninger, hotellet fant han ikke. Fullfrustrert overlot han problemet til en taxisjåfør. Jo da, han kunne vise veg, ingen problem, 2 Lat. (ca 25 kroner.) Vi var nettopp kommet inn i landet, hadde ingen Lat, kanskje han kunne ta Euro? Reservert tok han imot en 20 Euro seddel da vi forsikret at det var greit med Lat tilbake. Så bar det på nytt rundt i området, fram og tilbake, og til slutt inn på en byggeplass. Og der, midt i utbygningsområdet for VM i ishockey 2006 lå det. At hotellet hadde skiftet navn fra "Skanste" til "Saskaita" gjorde ikke saken enklere. Drosjesjåføren sliter nok fortsatt med at han glemte å gi oss penger tilbake. I løpet av kvelden dukket det opp 5 italienske motorsyklister som kunne fortelle at de kom sørfra. Det var det eneste vi fikk ut av dem.
15. august 2005 fartet vi vest-, så sørover via steder som Saldus, Liepãja, inn i Litauen til Palanga og Klaipeda. Ferget så ut på den 100 kilometer lange sandtangen Neringa, tok inn på en B&B, drevet av en hyggelig dame med to pene døtre, i den lille byen Nida. Nabodama, som også drev B&B, hadde èn pen datter, så inntil vi fikk bestemt oss for bosted, følte vi oss rett og slett ettertraktet. Vi burde solgt oss dyrere.
Nida, som vi gjerne anbefaler til andre, ligger bare noen kilometer nord for grensen til den russiske enklaven Kaliningrad. Dit dro vi, forsøkte å få kjøpt et transittvisum til Polen, men nei. "Dra til Klaipeda, søk visum, vent 7 dager", var svaret vi fikk. Så spennende var det dog ikke, da var det bedre å kjøre de 500 ekstra kilometerne rundt. Litauen har nemlig noen kilometer felles grense med Polen mellom Kaliningrad og Hviterussland. Det betydde at etter en god frokost sammen med noen verdensvante amerikanere, dro vi nordover og inn på fastlandet for å finne motorvei A1 til Vilnius. D.v.s. så langt skulle vi ikke. Etter drøye 200 raske kilometer på denne firefelts vei, nesten uten trafikk, ved byen Kaunas, dreide vi sørover mot Polen.
For de som liker kupert terreng er ikke denne delen av verden den som anbefales. Derimot er det andre ting som fanger oppmerksomheten, for eksempel når et par Antonov AN-2 står parkert like ved siden av veien, får ABS-en på trauste BMW-er prøvd seg. Dette russiskbygde biplanet som første gang fikk luft under vingene i 1947 er senere blitt sammensatt i en rekke land, sist i Colombia i 1989. Disse luftens traktorer ble i hovedsak brukt til agrikultur, men også i en rekke andre sammenhenger. Med en 1000 hesters stjernemotor, senere 1430 hesters turboprop, er disse flyene i stand til å operere der de fleste må melde pass. Ett av de mer spesielle oppdragene til et AN-2 står en russisk pilot for. I stjålet fly fløy han i mørket fra Baltikum, til bensinen tok slutt i fjæresteinene utenfor Gotland. Fyren kunne håndtere mer enn flystikken, for i følge historien fikk denne foretaksomme karen, som flyktning i Sverige, barn med syv forskjellige damer.
Vi lot oss ikke distrahere av slike risikable gjerninger, vår ambisjon var å komme godt inn i Polen før mørkets frambrudd. Det klarte vi nesten. Klokken 21:45 svingte vi inn på parkeringsplassen til et motell på et lite sted ved navn Kromerowo. Det var forresten i grevens tid, mørkt var det blitt, og polsk trafikk kan være utfordrende nok i dagslys. Dessuten stengte bensinstasjonen like ved sine porter klokken 22:00, det var nettopp de som besørget våre sykler til dagen etter. Kanskje var vi heldige her, for i ettertid er vi av polakker på det sterkeste blitt frarådd camping og parkering utenfor bevoktet område. Dagsetappen på 550 kilometer var vi godt fornøyd med. Omveien den russiske tjenestemannen påførte oss var dermed innkjørt på en dag.
Hva skulle vi i Polen? Hurtigst mulig hjem, eller prøve å spore opp en av polakkene som plukket jordbær i Trøndelag for en del år siden? Hvordan skulle vi finne ham blant 40 millioner andre? Telefon hjem for å sette i gang en dyktig organisator, og etter kort tid fikk vi navnet "Inowroclaw" samt et polsk telefonnummer pr SMS. Å finne slik benevnelse på et tettskrevet polsk kart er ingen spøk for norske einstøinger. Omsider klaffet det, stedet befant seg drøye 2 – 300 kilometer sørøst for vår posisjon. Ikke spesielt langt, men polske veier er ikke som andre veier. Smale, sporete, hullete, krokete og fulle av medtrafikanter totalt uten respekt for doble sperrelinjer eller norske motorsyklister. Vi ble fortalt at noen av disse veiene ikke er blitt restaurert siden tyske og russiske tanks trafikkerte dem.
Byen fant vi, stoppet ved en McDonald’s, ringte det polske nummeret, og etter en tid dukket det en blid kar opp som guidet oss de siste kilometerne til Zlotniki Kujawskie. Overstrømmende ble vi mottatt av mannens kone Dorota, tre barn, husholderske og dekket middagsbord. Familien Sudowski stelte bra med langtkjørte nordmenn. Vi i dusjen, og skittentøyet i vaskemaskin. Aldri har våre truser blitt bedre håndtert av hengiven kvinnehånd enn det de fikk dagen etter, da de omsorgsfullt ble strøket og brettet av familiens husholderske. Dagen sluttet langt på natt. Vi erfarte at språkbarrieren sank i takt med innholdet på flaskene rundt oss. Det hele overvåket av Leonardo da Vincis maleri "Det siste Nattverdsmåltid". Sånn er det, og skal det være, i katolske hjem.
Noe tung i hodet neste dag, men hva gjorde vel det. Nå fulgte to dager fullpakket med gjestfrihet. Guidet og påspandert, først Torun, en fascinerende by beliggende ved Polens lengste elv, Vistula. Fra sitt utspring i Beskidyfjellene nede ved grensen mot Slovakia renner den gjennom de fleste store polske byer som Kraków, Sandomierz, Warszawa, Plock, Wloclawek, Torun, Swiecie og Tczew før den når havet ved Gdansk. Hvor lang tid vannet bruker på disse 1047 kilometerne vites ikke. At denne elven er viktig skjønner vi først når vi vet at den drenerer ut ca 192 tusen kvadratkilometer landområde. Dette tilsvarer omtrent to
tredjedeler
av dette flate landet.Så var det Inowroclaw, der vi blant annet ble avbildet sammen med en av Polens mest kjente generaler, Wladyslaw Eugeniusz Sikorski. En velstudert kar som før sin militære karriere utdannet seg som vei- og bruingeniør. Han omkom ved at flyet hans, en B-24 Liberator, krasjet i sjøen utenfor Gibraltar i 1943.
Vårt Polen-besøk ble staselig avsluttet med deltagelse i barnegeburtsdagsselskap i nabolaget. Der var nok for store og små, kaker med og uten fyrverkeri, grillmat i alle fasonger og drikke med og uten virkbart innhold. Her feirer alle alt for alle, for alt det er verdt.
Trass i fristelser som VIP-status på et flystevne ved en militær helikopterbase i nærheten, måtte vi lørdag 20. august forlate dette gjestfrie stedet. Ut i trafikk som etter våre mål er mange ganger farligere enn det vi ellers er vant til. "Kjører som om de har stjålet redskapen" kan være uttrykk som passer. Når velvoksne skurtreskere med skjæreapparatet montert breier seg på smale veier, blir forbikjøringsmulighetene få.
Via vanskelige stedsnavn som Bydgoszcz, Naklo nad Notecia, Pila, Walcz og Kalisz Pomorski passerte vi grensen til Tyskland ved Szczecin. Her mintes vi en grensepassering i 1999, før vi dreide nordvest mot Neu-brandenburg og ved dagens ende havnet hos Manfred i Rosenow. Her drev han et pensjonat sammen med sin kone. Hyggelig kar som serverte oss god mat og fortjent øl etter 400 kilometer på uvante veier. Uten at vi kunne to ord av felles språk, fortalte Manfred oss engasjert om sin far, som under krigen hadde vært både i Narvik, Italia og Russland. Norge og Italia var gode land, mente han. Russland beskrev han med hoderisting.
Veien hjem la vi om Rostock, ferge til danske Gedser på øya Storstrøm. Videre ferge fra Tårs over til Fyn, vestover E20 til Jylland hvor vi valgte motorveien E45 nordover. Siste overnatting på kontinentet denne gang ble en enkel og grei veikro noen kilometer sør for Aalborg. Veien hjemover fra Danmark er beskrevet før. Denne gang valgte vi ferge fra Frederikshavn til Göteborg og enkle E6 mot Norge. Utenfor Halden skilte vi lag, og takket hverandre for nok en tur uten problemer. En av oss besøkte kjentfolk her nede, den andre på Hedmarken. Begge kom vi hjem i god behold tirsdag 23. august 2005.
Dermed var 5000 skadefrie kilometer unnagjort på 18 dager gjennom ni land. Om vi skal på tur igjen? Det håper vi da inderlig!