Vel, vi er i år som i fjor, Arnt Grø fra Storås og Arve Hoel fra Alvdal som begge kjører BMW, Arnt R80RT (86) og Arve K100RS (84), (vokst fra basic til RS i løpet av vinteren), og som etter forrige sommers tur, til Venezia, fikk det for oss at vi svært gjerne vil se oss om på de britiske øyer.
Ikke vet vi, men kanskje var det en for inngående beskrivelse av våre opplevelser i Amsterdam sommeren 99, som gjorde at damene våre forlangte å være med. Ikke på hele turen riktig nok, men for å se oss vel av gårde. Dette ble ordnet ved at vi bestilte en hotellferie i Edinburgh for 4 personer, med avreise fra Kristiansand søndag 14. mai. For å rekke fergen til Newcastle ble derfor avreisen fra dalen satt til lørdag 13. med overnatting i Lillesand. Turen dit ned via riksvei 3, E6 og E18 gikk i norsk sommervær av høy standard, og ingen av oss kunne tenke seg å bytte med noen som helst i hele verden. Så spente og fornøyde var vi.
Turen med DFDS Seaways over til Storbritannia er grei skyss, men det skal ikke underslås at det kriblet litt i skrotten da vi mandag 15. mai i titiden, trillet i land for å debutere som venstrekjørere. Konene sendte vi i forveien med buss til Edinburgh.
Etter å ha tatt farvel med to andre norske par på motorsykkel som skulle feriere i Irland, psyket vi oss opp for turen til Skottland. Pene steder som Blyth, Morpeth og Berwick ble passert, før vi rullet inn i Edinburgh på jakt etter damene og Point Hotel som skulle være vårt hjem i noen dager.
Under en bensinfylling på veien dit, kom vi i prat med en hyggelig
eldre herre som kjørte rundt i en like hyggelig gammel
bil, T-Ford fra 1914. Denne ville han gjerne selge oss, men vi avslo høflig
da vi verken hadde penger eller plass nok. Mannen hadde forståelse for det, selv om han
mente at vi ikke kunne være helt ubemidlet som kunne dra så langt på dyre motorsykler.Vel framme i Skottlands hovedstad var det ikke vi som fant hotellet og konene, men konene på hotellet som fant oss, der vi kjørte langt forbi i enveiskjørt gate. Det er i slike situasjoner motorsyklenes fleksibilitet kommer til sin rett, og fortauene kan forvandles til motstrøms kjørefil. De, damene altså, hadde allerede rukket å bli litt engstelige, så selv om de ikke helt likte vår ferdsel på område for gående, virket de veldig fornøyd med å se sine riddere ubeskadiget etter ca 200 km på trafikkert vei i dette speilvendte landet. Syklene ble befridd fra sin last, og pent og pyntelig låst sammen i et parkeringshus i nærheten. Det var to fornøyde besteforeldrepar som gode og mette av skotsk mat og drikke krøp til køys i gromme hotellsenger den kvelden. Følte oss rike, gjorde vi.
Dagene i Edinburgh, 3 hele av dem og 4 netter, oppførte vi oss som siviliserte turister. Åt fin mat. De kalte den for suppe, så ut som et maleri og skulle spises med kniv og gaffel! Busset rundt, reiste med tog til Glasgow, besøkte det berømte slottet, fikk oppleve sekkepipeorkester og fargerik militær presisjon i kilt. Og ikke minst overvar vi noe så stemningsfullt som 17. mai-arrangement i parken ved Princes Street. Bestemødrene gjorde vel også noen innhugg i stedets forretninger før de startet på hjemveien 19. mai. Barnebarna trenger jo både kilt og sekkepipe må vite.
Nå, da vi var overlatt til oss selv, var det selvfølgelig saling av sykler for videre utforsking av disse holmene der ute i havet som sto for tur, men først måtte vi få dem ut av parkeringshuset ”Castle terrasse”. Der hadde de stått i 4 døgn a £ 10 pr dag pr sykkel, noe vi syntes var dyrt nok i og med at de bare hadde beslaglagt én plass. Derfor betalte vi i automaten for en, lot som vi var én bil, dvs passerte bommen side om side, og la med god samvittighet i vei for å finne ”Road A7”. (Trikset fra parkeringshuset ble senere forsøkt gjentatt i Flensburg, men tysk grundighet tillater ikke slikt!) Denne veien førte oss mot sørvest forbi steder som Galashiels, Hawick og Carlisle hvor vi tok veien gjennom Lake District nasjonalpark, et vellykket veivalg. Her fikk vi nok en gang demonstrert hvor kontaktskapende det er å tilberede mat på primus.
På sørsiden av nasjonalparken ved byen Lancaster svingte vi rett vest, og 19. mai kl 18.49 ble fergebilletter Heysham – Douglas IOM kontant betalt. At fergen ikke skulle gå før kl 02.15 bekymret oss ikke et øyeblikk, så vi fant oss en høvelig krok inne på terminalen hvor vi slo leir mens vi ventet. Der fikk vi utrolig nok noen timer søvn mens hallen kokte av reisende med ferge til og fra Belfast. Lyden fra noen aldeles fenomenalt larmende og knirkete dodører blandet seg også inn i drømmene våre. Vel om bord i fergen beslagla vi benkplass nok for å fortsette sovingen noen timer, men ikke lenger enn at vi fikk se en
fenomenal soloppgang der ute i Irskesjøen. Å
rulle i land på Isle of Man med motorsykkel klokken 6 om morgenen er nesten til å bli
religiøs av. For å nyte stunden dro vi opp i åsen sør for byen og spiste der en av
våre mest minnerike frokoster, mens Douglas våknet til liv nedenfor. Denne øya som har
verdens eldste parlament, tilhørte Norge fram til 1266. Det syntes vi den fortsatt kunne
ha gjort.Etter hvert kom vi til oss selv og la turen nordover i retning Ramsey. Her sikret vi oss husrom hos en dame som drev B&B i et gammelt ærverdig hus. Med kommende natts logi sikret, la vi av gårde for å besiktige øya. I følge noen oppslag vi hadde sett, skulle det på et sted med navn Andreas foregå noe roadracing denne dagen. Dette var vi nysgjerrige på så vi la ut på leting. Andreas fant vi og der en nedlagt flyplass, men det eneste av motoraktivitet var noen Porscheeiere som testet toppfarten på bilene sine.
Greit dette, men i stedet for å menge oss med folk på 4 hjul, dro vi tilbake for å kjøre de 37.73 miles som ”The Isle of Man TT Course” er. Beste rundetid ligger på 19 minutter, noe som gir en snittfart på drøye 190 km i timen. En ufattelig hastighet på disse kronglete veier med massive steingjerder på begge sider! Vi endret heller ikke banerekorden.
Etter denne turen og et kinesisk måltid mat, var vi klare for sengene som vår venninne i Ramsey hadde stilt til disposisjon. Det var godt og sovne under krystallkronen som hang ned fra gipsrosetten i taket høyt over oss den kvelden.
Søndag 21. mai tok vi oss opp igjen mot øyas høyeste punkt, nemlig Snaefell. På veien dit brukte vi noe mer tid på å utforske TT traséen, blant annet benyttet vi sjansen til å bli avfotografert i den kjente hårnålsvingen opp fra Ramsey. Her er det tatt bilder av motorsyklister før.
Oppe ved fjellet besøkte vi Murray’s Motorcycle Museum, og Peter, som innehaveren heter, tok vel i mot oss. Blant et ukjent antall mer eller mindre kjente merker fantes særegenheter som sykkel med SAAB motor og noe så sprøtt som V8 totakter på 400 ccm. Vi tok oss god tid hos Peter som ikke var St Peter, men ikke mindre trivelig av den grunn. Vårt besøk på den sagnomsuste øya, avsluttet vi med å spasere rundt i Douglas mens vi ventet på fergen til Belfast med avgang kl 16.00. Allerede kl 19.00 trillet to spente nordmenn og deres BMW’er i land på Nord Irsk grunn, og stikk i strid med hva mediene har fortalt oss om dette landet og Belfast i særdeleshet, så fant vi et aldeles nydelig og velordnet sted med hyggelige mennesker. Dagen ble avsluttet ved å ta inn på B&B i en lekker liten kystby med navn Newcastle like ved Mourene fjellene.
En særegenhet med disse landene rundt Irskesjøen er den store tidevannsforskjellen som gjør at båtene må gå til kai mens det er flo, for så å stå på grunn ved fjære sjø. Fritidsbåter og spesielt seilbåter står og balanserer med kjølen stukket ned i mudderet.
Mandag morgen rundet vi fjellene med å kjøre kystveien om Kilkeel, Rostrevor til Newry før vi krysset grensen til Irland. Irske byer som fikk besøk av nordmenn den dagen var Dundalk, Drogheda og Dublin før vi dro rett over den grønne øya mot Limerick. Veiene i dette landet er ikke av samme standard som ellers på de britiske øyer så kanskje var det vibrasjoner fra ujevnt veidekke som hjalp til å riste fram følgende:
Dagens
etappe ble mer kronglete enn lang, der vi kjørte mot Ennis, videre langs kysten til
attraksjoner som Cliffs of Moher og Black Head, mot Galway før vi kom i hus i Maigh
Cuilinn ved Lough Corrib. I nærheten av byen Ennis, møtte vi de
ved Cookstown litt vest for Lough
Neagh. Her smakte det med god og varm te i utpregede britiske omgivelser. Om det spøker i
gamle hus så kan dette være av det slaget.
Derfor lette vi opp A68, en aldeles herlig vei som går gjennom
Northumberland nasjonalpark til steder som Jedburgh og Darlington. Det var her i
Northumbria at romerne i sin tid bygde ”Hadrian’s Wall” for å markere den
nordligste grense for den siviliserte verden!
Totalt kjørte vi drøye 6500 km i løpet av 23 dager, derav ca 3700 km på
de britiske øyer. Ingen kjedelige episoder på land, vei eller sjø. Noen manøvrer som
vanskelig kan etterapes med bil fantes vel, det er jo det som er motorsykkelens fortrinn.
Vi ønsker oss på tur igjen, men er litt usikre på hvor. De land vi mangler nå i den
”siviliserte” del av Europa er Spania og Portugal samt Baltikum. Så kom med
tips, folkens, om hvordan disse kan forseres.